John Rolseth cand. mag

DEN SOM HAR HATT anledning til å følge John Rolseths utvikling som maler gjennom 1980-tallet, blir slått av den uvanlige konsekvens han har lagt for dagen.

Konfrontert med de mange lokkerop fra skiftende trender, må en slik stahet enten bunne i at man ikke er lydhør, eller i at man har et kunstnerisk fundament som gir trygg forvissning om at det man arbeider med har sin berettigelse uansett hva som skjer på naboteigen.

Årsaken til Rolseths standhaftighet tror jeg vi finner i hans bakgrunn i det Trondhjemske kunstnermiljø. Hvis dette høres illevarslende provinsielt ut, skal man betenke at dette miljø som har vist seg å innholde næring som har gitt vekststoff nok til å forme en rekke betydelige kunstnere i de yngre generasjoner.

ROLSETH studerte på Kunstskolen i Trondheim tidlig på 1970-tallet under Ove Stokstad og John Anton Risan. Den vektlegging av bildets formale problemstillinger som der ble nedlagt hos eleven, har dannet utgangspunktet for at han senere har holdt fast ved overbevisningen om at et bilde byr på interessante nok muligheter i seg selv, til at han langsomt og systematisk har bygd opp et egenartet formspråk ut fra de premisser tradisjonelle maleriske problemstillinger legger for billedskapningen.
Nå må man ikke tolke dette dithen at ROLSETH er en heimfød-ing som har befunnet seg på siden av den aktuelle kunstdebatt. Etter årene ved Kunstskolen i Trondheim dro han til England hvor han studerte i tre år i Kent og har i likhet med sin generasjons kunstnere vært omkring og støvsugd kontinentet for impulser. Endringene i det kunstneriske formspråket har imidlertid tatt utgangspunkt i viljen til å fastholde de grunnleggende valg som engang har vært foretatt, For-and-ringer er kommet til, de har latt seg integrere med allerede erobret terreng. En slik tro på hva man holder på med må anses som et første premiss for dannelsen av en kunstnerpersonlighet.

ROLSETHS nonfigurative arbeider har vært satt i forbindelse med hans interesse for mønstervev, kunsthåndverk og kalligrafi. Det er et sterkt slektskap mellom dekoren på hva vi pleier å kalle kunsthåndverk og ROLSETHS opptatthet av det dekorative mønster til et motiv for maleren. Denne affiniteten mellom kunsthåndverk og billedkunst har virket gjensidig inspirerende på billedkunst og kunsthåndverk fra 197o- tallet både internasjonalt og i Norge. Tendensen fant fruktbar jordbunn i Trond-heim hvor det har virket en rekke kunstnere som har en sterk forkjærlighet for den ornamentale utforming av billedflaten. Men det må understrekes at ROLSETH aldri har etterstrebet å føre sitt maleri over i den rent dekorative kunst.

ROLSETHS tidligste selvstendige verk er bygd opp av horisontale striper som avtegner seg mot en urolig bakgrunn. Over stripene legges iblant tegnaktige figurasjoner. Billeduttrykket spiller på motsetningen mellom det statiske og dynamiske. Det er hverken konstruktivisme eller minimalisme som danner den idémessige bakgrunn for disse bildene, men heller en lyrisk lek med etablerte tegnaktige former og strukturer. Fraværet av teoretisk overbygning og dogmatikk har gitt kunstneren frihet til å føre dette i utgangspunktet strenge og geometriske formspråket over i et ekspresjonistisk uttrykk de seneste årene.

Bruddet sporer vi i bilder hvor stripemønsteret gradvis perforeres av kraftige farger som fortrenger det gamle mønsteret av horisontale dominanser. Fargen har i ROLSETHS seneste bilder fått lov til å komme til uttrykk i nærmest usensurert form. Klare sterke kontraster bidrar til å skape en intens spenning, som ikke bare er av formal art, men i høyeste grad har innvirkning på psyket. Bak denne fargesviren ligger en nærmest vitalistisk bekjennelse til fargen som uttrykk for livskraft og glede.

ROLSETH har ikke gitt slipp på et underliggende mønster som skaper en fast komposisjon. Nå er det større, markante former med organisk preg som vokser frem. De er ofte ordnet som "par" ut fra en tilnærmet symmetrisk oppdeling av billedflaten i en markert høyre og venstre side, eller over og under en "horisont". Slik oppstår en dialog mellom de ulike deler av billedflaten. Titler som "Relasjon" og "To hjerter som slår" understreker dialogsituasjonen.

I et maleri i Trondheim Kunstmuseum med tittelen "Nattens hemmelighet" spiller ROLSETH på kontrasten mellom to ulike billedtrykk, et ekspressivt romantisk språk hvor han uttrykker seg gjennom dunkle farger påført i kraftige strøk og et kontrollert uttrykk med geometriske former og disiplinerte strøk. Drakampen mellom det disiplinerte og ukontrollerte er det sentrale motivet i ROLSETHS kunst og peker hen mot at hans billedverden ikke bare er en verden av mønstre, men en verden hvor disse mønstrene har et betydningsplan. Innholdet kan ligge i at kunstneren refererer til konkrete opplevelser, som når han kaller et bilde; "klokker som kimer" og i bildet også tar med klokkenes konkrete form, eller det kan dreie seg om en opplevelse med et psykologisk innhold.

Man kan undres på om ikke en viktig grunn til at det litterære heftige maleri på l980-tallet fikk beskjedne nedslag i Trond-heim, fordi man der var opptatt med å male nonfigurative heftige bilder.

Øivind Storm Bjerke

tilbake

No frame